|
|
|
|
e raccontano
che lui si trasformò
in albero e che fu
per scelta sua che si fermò
e stava lì a guardare
la terra partorire fiori nuovi
così fu nido per
conigli e colibrì
il vento gl’insegnò i sapori
di resina e di miele selvatico
e pioggia lo bagnò
la mia felicità
diceva dentro se stesso
ecco ... ecco ...
l’ho trovata ora che
ora che sto bene
e che ho tutto il tempo per me
non ho più bisogno di nessuno
ecco la bellezza
della vita che cos’è
ma un giorno passarono di lí
due occhi di fanciulla
due occhi che avevano
rubato al cielo un pò
della sua vernice
e sentì tremar
la sua radice
quanto smarrimento
d’improvviso dentro sè
quello che solo un uomo
senza donna sa che cos’è
e allungò i suoi rami per toccarla
capì che la felicità non è mai
la metà di un infinito
ora era insieme luna e sole
sasso e nuvola
era insieme riso e pianto
o soltanto era un uomo che
cominciava a vivere
ora era il canto che riempiva
la sua grande immensa solitudine
era quella parte vera
che ogni favola d’amore
racchiude in sè
per poterci credere
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
and they tell that he
transformed himself
into a tree and that it was
his own choice to stop
and he stayed there to look
at the earth generating new flowers
so he became a nest
for rabbits and humming-birds
the wind taught him the flavours
of resin and wild honey
and the rain made him wet
my happiness
he said to himself
here it is... here it is...
I have found it
and I'm feeling great now
I have all the
time for myself
I don't need anyone anymore
this is the beauty of life
but two girlish eyes
passed a day
eyes that had stolen
a little vernissage
from the sky
and he felt that his roots
started to tremble
only a man without a woman
knows how it feels
to loose his improvisation
and he started to lengthen
his branches to touch her
he understood that felicity
is never an infinity's half
the moon and the sun,
the stones and the clouds,
the smile and the sorrow,
all came together now
or was it just a man
that began to live
the chant started to replenish
his immense loneliness
it is the true part that
every fairy-tale of love encases
to believe
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
et ils raccontent qu’il
se transformait en arbre
et que c’était de son choix
qu’il s’est arrêté
et il restait là à regarder la
terre produire des fleurs nouvelles
ainsi il fut un nid pour
les lapins et les colobris
le vent lui indiquait les odeurs
de résine et du miel sauvage
et la pluie lui mouillait
ma félicité
il disait souvent en soi
voilà ... voilà ...
je l’ai trouvée maintenant
que je suis bien
et que j’ai tout le temps pour moi
je n’ai plus besoin de personne
voilà la beauté
de la vie ce que c’est
mais un jour ils passèrent par ici
deux yeux de jeune fille
deux yeux qui
avaient dérobé au ciel
un peu de son vernis
et il sentait
trembler ses racines
quelle perte d’improviste dans soi
seulement un homme
sans femme sait ce que c’est
et il allongeait ses branches
pour la toucher
il comprit que la félicité n'est
jamais la moitié d’une infinité
maintenant la lune et le
soleil étaient ensemble
les pierres et les nuages
le rire et le chagrin aussi
ou c’était seulement
un homme qui commençait à vivre
maintenant c’était le chant
qui remplivait son immense solitude
c’était cette partie vraie
que chaque conte d’amour renferme
en soi pour pouvoir y croire
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
en ze vertellen dat hij
in een boom was veranderd
en dat het zijn eigen keuze
was om te stoppen
hij bleef staan en keek naar de aarde
die nieuwe bloemen voortbracht
en zo fungeerde hij als nest voor
de konijnen en de kolibris
de wind wees hem de geuren
van hars en wilde honing aan
en de regen maakte hem nat
mijn geluk
vertelde hij tegen zichzelf
hier is het...
hier is het...
ik heb het gevonden
en ik voel me goed nu
ik heb al de tijd voor mezelf
ik heb niemand meer nodig
dit is het mooie leven
maar op een dag kwamen er
twee meisjesachtige ogen langs
twee ogen die van de hemel
een beetje vernissage
hadden gestolen
en plotseling voelde hij
zijn wortels trillen
alleen een man zonder vrouw
weet wat het is om zijn
improvisatie te verliezen
en hij verlengde zijn takken
om haar te kunnen bereiken
hij begreep dat het geluk niet langer
de helft van een oneindigheid is
nu waren maan en zon samen
stenen en wolken
lach en verdriet waren samen
of was het alleen maar
een man die begon te leven
nu was het de zang die zijn
grote immense eenzaamheid vulde
het is het echte deel
dat elk liefdessprookje
in zich houdt
om erin te geloven
|
|
|